Kompetanseutvikling som rekontekstualisering: Skoleledelse i spennet mellom horisontale og vertikale kunnskapsdiskurser

I denne artikkelen utforsker jeg ulike måter skoleledere rekontekstualiserer kompetanseutvikling. Med utgangspunkt i observasjons- og intervjudata fra fire skoleledere som omhandler hvordan de forholder seg til kunnskapsressurser i et regionalt datadrevet utviklingsprosjekt, finner jeg stor variasjon i hvordan de tilnærmer seg prosjektets kunnskapsressurser. Skolelederne oversetter og tilpasser kunnskapsressursene på tre ulike måter: a) en horisontal, der skoleleder velger bort de eksterne kunnskapsressursene og beskriver kompetanseutvikling som å «rive, slite og dra» i den kunnskapen de allerede har, b) en vertikal, der de eksterne kunnskapsressursene tas for gitt, betraktes som «sannheter» og brukes etter oppskriften, og c) en horisontal og vertikal, der skoleledere og lærere sammen velger, transformerer og tilpasser kunnskapsresursene slik at de gir mening i deres lokale skolekontekst. Studien bidrar til å belyse skolelederens betydning i arbeidet med å ta i bruk eksterne kunnskapsressurser i utviklingsarbeidet på skolenivå, og hvordan ulike oppfatninger av kunnskap kan forme dette arbeidet. Funnene indikerer at for å utvikle skolens praksis, trengs det mer enn kunnskapsressurser utviklet i en vertikal kunnskapsdiskurs. For at eksterne kunnskapsressurser skal bidra til lokalt utviklingsarbeid, viser funnene at skoleledere som aktivt velger ut og tilpasser kunnskapsressursene sammen med lærerne, bidrar til produktive koblinger mellom skolens horisontale kunnskapsdiskurs og eksterne kunnskapskilder.