Hvorfor velger ikke flere menn jordmoryrket?

Bakgrunn: Mange yrkesvalg påvirkes av kjønn. I jordmorfaget er det 22 menn av totalt 6711 utdannede jordmødre i Norge. Mål: Å få kunnskap om mannlige sykepleierstudenters synspunkter på hvorfor så få menn blir jordmødre. Metode: Studien innhentet data gjennom fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer med mannlige sykepleierstudenter. Datamaterialet ble analysert med systematisk tekstkondensering. Resultater: Tre hovedtemaer ble avdekket i analysen: et unaturlig yrkesvalg for menn, menn har liten kjennskap til jordmorfaget og å oppleve krav og usikkerhet knyttet til utdanningen og yrket. Hovedtemaene dekket syv undertemaer. Konklusjon: Deltakerne mente at yrket var knyttet til femininitet og var et yrke forbeholdt kvinner, samt at «jordmor» ikke er en kjønnsnøytral tittel. Noe som kan redusere interessen for faget. Tilgang til informasjon om yrket, samt mannlige rollemodeller ble også påpekt som viktig for å rekruttere menn. Usikkerhet knyttet til å bli tatt opp i utdanningen, og framtidig arbeidsmuligheter ble understreket. Disse resultatene kan bidra til å redusere interessen for faget.

Informasjonsflyt ved overføring av pasienter fra sykehus til kommunale tjenester

Hensikten med denne studien er å belyse informasjonsflyt i overføring av pasient fra spesialisthelsetjenesten til kommunale helsetjenester, gjennom å fortolke erfaringer fra saksbehandlere i forvaltningsnivået TK. Studien er basert på kvalitative intervjuer med 11 informanter. Dataanalysen er inspirert av Granheim og Lundmans kvalitative innholdsanalyse. Tre temaer ble identifisert; 1. ulike perspektiver i rapportering, 2. frustrasjon og kontroll og 3. gjensidighet i samhandling. Temaene diskuteres i lys av informasjonskvalitet, konsekvenser av ulike perspektivvalg, gjensidighet og anerkjennelse. Studien finner et tydelig behov for anerkjennelse av perspektiv, ansvar og kompetanse hos TK ansatte, samt et ønske om formell dialog rundt utfordringene.

Perspektiver på å gå fra praktisk arbeid i klinikken til forsker, og på å forske der en arbeider i praksis

Praksisnær forskning påvirkes av den kunnskap og forståelse som forskere og den som arbeider i klinisk praksis har om hverandres ståsted. Gjennom felles forståelse, deling av erfaringer og samskapning kan forskningsprosjekter lede til holdbar forbedring, men det er vanlig at det i stedet er utilstrekkelig kunnskap om hverandres roller og kontekst. For eksempel, hvordan kommer den tenkte forskningsdesignen til å påvirke praksis og hvordan kan gjennomføringen av forskningen i praksis påvirke resultatene av prosjektet? Hva har høyest prioritet – forskningsprosjektet eller det praktiske arbeidet? På samme måte som vi diskuterer behandlinger og resultater med pasienter og kolleger i klinikken, burde forskningsaktiviteter i klinikken diskuteres.

Samarbeidet mellom utdanning og praksis i helseprofesjonsstudiene kan styrkes

I et pilotprosjekt med utprøving av samarbeidsstillinger, deltok fem ansatte i sykehus og fem universitetsansatte fra fire helsefaglige profesjonsutdanninger. Hver av dem hadde 20 % stilling øremerket formålet. Hensikten med studien var å utforske forventninger til samarbeidsstillinger og erfaringer med å ha øremerkede stillinger for samarbeid. Innsamling av data ble gjort gjennom fokusgruppeintervjuer før og etter prosjektet, med de som inngikk i stillingene. Dataanalysen var inspirert av Malteruds systematiske tekstkondensering. Resultatene viser at samarbeidsstillinger må forankres i ledelsen og blant kollegaer, både i utdanning og praksisfelt. Samarbeidsstillinger kan bidra til å øke status for praksisdelen av profesjonsutdanningene ved å legge til rette for nye samarbeidsarenaer. Etablering av systematikk i samarbeidet gjennom bruk av nye pedagogiske tilnærminger som SVIP-modellen og hovedveiledermodellen, kan styrke rollen til praksisveiledere og gi dem økt kompetanse i veiledning av studenter. Nye pedagogiske møtepunkter og tydeligere rollefordeling i praksisveiledning av studenter vil også kunne styrke samarbeidet mellom utdanning og praksisfelt.

Design og utvikling av et digitalt læreverk i Epilepsi og helseveiledning

Digitale læringsressurser åpner nye muligheter for læring og samhandling. I denne artikkelen deler vi erfaringer med utviklingen av den digitale læringsressursen Epilepsi og helseveiledning, publisert på OsloMets åpne læringsplattform 2018. For å sikre kliniske relevans, har utvikling foregått som et partnersamarbeid mellom fagpersoner på OsloMet og representanter fra arbeidslivet. I utvikling av e-læringsressursen la vi til grunn PISA modellen, som er OsloMet’s instruksjon for alle læreverk som skal publiseres på universitetets åpne publiseringskanal. Det at læringsressursen er publisert åpent og gratis gjør den lett tilgjengelig, både for studenter og ansatte i praksisfeltet. Denne fleksibiliteten gjøre det mulig for studentene å benytte e-læringsressursen som en integrert del av praksisstudiene. Avslutningsvis pekes det på behov for videre forskning om hvordan teknologistøttede læringsressurser kan bidra til å styrke studentenes læring.

Hvorfor holdes det fremdeles muntlige rapporter i helseinstitusjoner når helsepersonell har tilgang til elektronisk pasientjournal?

Bakgrunn: Muntlig rapport har lang tradisjon i helsetjenesten. Elektronisk journaldokumentasjon er tilgjengelig, og det argumenteres for at skriftlig informasjon kan erstatte den muntlige overleveringen av pasientinformasjon. Noen steder er muntlig rapport erstattet med stille rapport for å spare tid og ressurser. Hensikt: Hensikten er å utvikle kunnskap om hvilke tema helsepersonell snakker om under rapportmøter i helsetjenesten. Metode: Kvalitativ tilnærming, Krippendorffs innholdsanalyse. Sykepleierstudenter samlet data fra rapportmøter i sykehus, sykehjem og hjemmetjeneste. Resultat: Organisatoriske forhold og drift, pleie og behandling ble mest omtalt. Faglige forhold og personalets bekymring og frustrasjon ble ofte omtalt. Privat prat opptok liten del av rapportmøtene. Konklusjon: Rapportmøtene inneholder mer enn formidling av pasientopplysninger, og må få større fokus mens videreutvikling av elektronisk pasientjournal (EPJ) pågår. Effektivisering av helsetjenesten, uten konsekvensutredning av reduksjon i rapport-tiden, kan medføre kvalitetsforringelse av sykepleietjenesten og pasientsikkerheten. Sykepleiernes organiseringsvirksomhet kan kamufleres i begrepet rapport.

Oppmerksomt nærvær

Relasjonskompetanse innen psykisk helsearbeid har betydning for menneskers håp og livsmuligheter ved kriser og psykisk uhelse. Hensikten med studien er å utdype studentenes beskrivelse og forståelse av relasjonskompetanse etter endt videreutdanning innen psykisk helsearbeid. Studien har et beskrivende og utforskende design med en hermeneutisk tilnærming. Fem sykepleiere og to sosionomer ble intervjuet. Kvale`s tre nivåer av forståelse ble benyttet i analysen. Resultatet ble hovedtemaene: Å være menneske i møte med den andre og Å forstå hva som kreves i den konkrete situasjonen. Studentene beskrev og forsto relasjonskompetanse som oppmerksomt nærvær - en bevegelse mellom indre og ytre prosesser. Oppmerksomt nærvær ble uttrykt som bevegelse mellom det personlige og faglige og gjennom bevissthet om grenser i praksis. Oppmerksomt nærvær fremstår som en kompetanse og bør videreutvikles i videreutdanningen og praksisfeltet, knyttet til erfaringskunnskap.

Omsorg til siste livsfase for yngre personer med demens: Omsorg som fremmer livskvalitet?

Yngre personer med demens (< 65 år) har andre erfaringer og behov enn eldre personer med demens. God hjelp i tidlige faser kan være til liten hjelp senere. Aleneboende yngre personer med demens vil være særlig sårbare ved svikt i offentlig hjelp og manglende tilpasning til deres behov. Fagartikkelen drøfter erfaringer med demenssykdommen og bistandsbehov i ulike demensfaser ut fra en femårig narrativ forløpsstudie blant 10 aleneboende yngre personer med demens, med vekt på siste fase. Demensutviklingen utdypes ved fortellingen til Elsa. Alene lever hun med angst, depresjon og ensomhet, men støttekontakt fungerer godt for henne. I sykehjem opplever hun vitalisering, engasjement, deltakelse og mening. Økende demenssymptomer fører til at Elsa trekker seg tilbake og opplever avstand til de eldre beboerne. Hun føler seg glemt av personalet – ingen «ser henne» eller imøtekommer hennes hjelpebehov. I siste demensfase etterspør Elsa personlig omsorg, bekreftelse, adekvat bistand og lydhør identitetsstøtte, som er helt sentralt for god livskvalitet.

Digital teknologi for sosial kontakt

Denne studien beskriver de eldste eldres erfaringer med bruk av KOMP, en digital kommunikasjonsteknologi for sosial kontakt utviklet for å redusere ufrivillig ensomhet og sosial isolasjon. Empirisk bygger studien på semistrukturerte intervjuer med seks eldre hjemmeboende over 80 år. Gjennom en refleksiv tematisk analyse er funnene gruppert i fire tema: Prisgitt andres initiativ og vilje, tettere kontakt med familien, kontroll og trygghet og impulser og aktivitet i hverdagen. Erfaringene med KOMP er i hovedsak positive, knyttet til deres livssituasjon og sosiale nettverk. Siden KOMP i seg selv er innholdsløs som teknologi vil erfaringene med å ha KOMP være avhengig av om, og hvordan KOMP brukes. Studien viser at erfaringene med KOMP er knyttet til både tilsiktede og utilsiktede funksjoner.

HPV-positive hode- og halskreftpasienters erfaringer med endret kropp, intimitet og seksualitet

Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan pasienter med Human papilloma virus (HPV)-positiv hode- halskreft lever med behandling og strålingsinduserte bivirkninger. Vi undersøkte hvordan behandlingen påvirker pasientenes erfaringer i tilknytning til intimitet, seksualitet på grunn av HPV-indusert diagnose. Denne kvalitative studien ble utført ved hjelp av halvstrukturerte dybdeintervjuer og tematisk analyse. Elleve pasienter ble inkludert, ett år eller mer etter å ha fullført strålebehandling. Funnene i studien deles inn i tre hovedtemaer; 1) Å få hode- og halskreft oppleves – ‘som et eksistensielt jordskjelv’ 2) Endringer knyttet til kropp, intimitet og seksualitet, og 3) Betydningen av å ha en HPV positiv diagnose. Kreftsykepleiere og annet helsepersonell må gi bedre informasjon om HPV og oppmuntre pasienter til å ta opp spørsmål om intimitet og seksualitet. Ved å erkjenne behovet for informasjon, kan vi bedre støtte pasientene med å mestre endringer etter kreftbehandling.