Studentvurderingar av forholdet mellom engelsk og lokale språk på fem nordiske universitet

Denne undersøkinga handlar om korleis studentar opplever og vurderer den språklege praksisen dei møter gjennom utdanningsløpet. Under­søkinga fokuserer på studentane sine opplevingar og vurderingar knytt til bruk og meistring av engelsk og dei lokale språka i undervisinga. Først skildrar eg språkpolitiske retningslinjer i dei nordiske landa, der parallell­språk har vore den føretrekte språkpolitikken i høgare utdanning. Så gjer eg ein tematisk analyse av studentkommentarar frå ei spørjeundersøking som blei gjennomført på fem universitet i tre av dei nordiske landa. Trass i at studentane i hovudsak er positive til å bruke både engelsk og dei lokale språka, etterspør dei meir fokus på handteringa av dei ulike språka gjennom utdanningsløpet. Studentkommentarane syner at det kan vere utfordrande å lukkast med parallellspråkpolitikken. Nokre vanskar som studentane fortel om, knyter dei til eigne utfordringar med å forstå og bruke andre språk enn førstespråket, medan andre vanskar vert knytt til opplevinga av at førelesarar manglar ferdigheiter i språka. Desse utfordr­ing­ane vert diskutert i lys av Fricker (2007) sitt omgrep epistemisk urett. Til slutt argumenterer eg for at språkpolitikken i større grad må formulere tydelege kompetansemålsettingar (‘acquisition planning’), i tillegg til statusplanlegging.

Talemål, identitet og tilhørighet

Artikkelen løfter fram to eksempel fra norsk lovgivning og rettspraksis, der vurderinger av talemål og muntlig språkkompetanse nå danner juridisk grunnlag for innvandreres rett til asyl, opphold og statsborgerskapi Norge: Språkanalyse ved søknad om beskyttelse, som brukes for å vurdere hvor asylsøkere til Norge kommer fra, og språkkrav for permanent opphold og statsborgerskap, der innvandrere som bor fast i Norge, må dokumentere muntlig språkkompetanse på et bestemt nivå for å oppnå ei rekke juridiske og demokratiske rettigheter. Artikkelen gir en oversikt over den språkvitenskapelige kritikken som er kommet mot disse to eksempla, og viser hvordan de er blitt kritisert for å gjenspeile beslutningstakeres og forvaltningsapparats utdaterte forestillinger om forhold mellom språk og steds- og nasjonstilhørighet.

Kjønna språk og språkbruk før og no

Denne artikkelen, som har utgangspunkt i eit plenumsforedrag med same tittel, halde på SONE-konferansen i 2019, er eit oversyn over språk og kjønn-forskinga i Norge, slik denne forskinga spring ut av feminismen og den generelle sosiolingvistikken. Langt på veg speglar den norske forskinga den internasjonale, særleg den angloamerikanske. Såleis har det vore naudsynt å referere til og å gjere greie for ein del internasjonal forsking, først og fremst amerikansk, som viktig bakteppe for norske arbeid.

Standardisert nettspråk i protest eller respekt?

Denne artikkelen er basert på ei kvantitativ undersøking av 1949 ytringar frå “Nordnorsk debatt” under valkampen i 2017. Eit sentralt funn er at nettspråket følger dei norske rettskrivingsnormalane monaleg meir i diskusjonar om samepolitikk enn om andre politiske tema. I det samla materialet har 54 prosent av ytringane minst eitt ortografisk avvik. Då bryt kommentaren eller svaret på Facebook med dei to norske rett­skrivingsnormalane når språkbrukarane kortar ned på orda eller brukar teikn eller bokstavar på ein måte som er utanfor standarden i dei offisielle norske rettskrivingane. Då kan vi seie at norma i nettspråk om politikk er vidare enn den offisielle rettskrivinga. Denne overvekta av ortografiske avvik ser likevel ikkje ut til å vere skapt av språkbrukarar som ikkje meistrar standarden, og dei representerer neppe det mange opp­fattar som språkleg forfall. Heller ikkje munnlegmarkørar som forsterkar prosodien eller viser oppøsing, dominerer i materialet. Det er derfor ikkje hald for å seie at slike orto­grafiske avvik er ikoniske eller at den konfronterande stilen er essensen i politisk CMC. I Facebook-diskusjonane om same­politikk har derimot berre 44 prosent av ytringane ortografiske avvik. Artikkelen lanserer to alternative tolkingar av denne signifikant lågare delen orto­grafiske avvik. Den eine, og konsensusorienterte tolkinga, er at språk­brukarane i respekt for denne betente saka vel det mest nøytrale skriftspråket dei kjenner. Den andre, og konfliktorienterte tolkinga, er at dette er språkhandlingar som indekserer at ein vil vere lojal mot eller favorisere den norske kulturen og språket framfor den samiske. I så fall brukar debattantane, bevisst eller ubevisst, språkleg variasjon for å styrke det språklege hegemoniet til majoritetskulturen. I artikkelen argumenteter eg for den konfliktorienterte tolk­inga, for det første fordi menn er sterkt overrepresenterte i desse debattane. Tolkinga blir ytterlegare styrkt i den siste delen av artikkelen, som samanliknar CMC i debattane om same­politikk og innvandrings­politikk.

"De det er jobb med og som ikke har kommet noen vei"

Denne artikkelen omhandler fire norsklæreres forestillinger om flerspråklighet i skolen. Lærere har en nøkkelrolle i å implementere språk- og språkopplæringspolitikk. Med ny læreplan, Kunnskapsløftet 2020, er betoningen av språklig mangfold i skolen styrket. Både i overordnet del og i læreplanene for de ulike språkfagene, er språklig mangfold løftet fram, og det heter blant annet at: “Alle elever skal få erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet” (Kunnskapsdepartementet 2017). Dette gjør det viktig og interessant å undersøke lærere generelt, og norsklærere spesielt, sine forestillinger om flerspråklighet. Læreres forestillinger – og praksis – vil være påvirket av den sosiolingvistiske konteksten (Sollid 2019), og norsklærere står i en “sosiolingvistisk særstilling” idet de har et særlig mandat til å videreføre norsk språk og kulturarv. Dette gjør det særlig interessant å undersøke forestillingene deres i lys av språklige ideologier, det vil si implisitte, selvfølgeliggjorte forestillinger om språk, språkbruk, språkbrukere og altså språkopplæring (McGroarty 2010). Denne studien legger et slikt sosiolingvistisk perspektiv til grunn og undersøker mer konkret hvilke forestillinger lærerne har om flerspråklighet, flerspråklige elever og flerspråklighet i opplæringen. Studien er kvalitativ med dybdeintervju som datainnsamlingsmetode. Et hovedfunn er at lærerne har en relativt smal definisjon av flerspråklighet, og primært oppfatter elever med en annen nasjonal og språklig bakgrunn og lav akademisk progresjon som flerspråklige. Videre finner vi at lærerne er orientert mot elevenes norsklæring, og oppfatter morsmål/førstespråk som et redskapsspråk for å lære norsk. Det er dessuten primært kulturelt og ikke språklig mangfold som trekkes fram som en ressurs i opplæringen. Vår tolkning er at lærernes forestillinger kan forstås som uttrykk for en enspråklighetsideologi (Blommaert 2009), som sammen med en “en-nasjon-ett-språk”-ideologi (Blackledge & Creese 2010), purisme (Ommeren 2017) og nativespeakerism (Ortega 2019) resulterer i at flerspråklige elever ikke bare konstrueres som, men også risikerer å bli, elever med vesentlige utfordringer i opplæringen – altså elever som “det er jobb med”.

Haldningar til strilemål i og rundt Bergen

Strilemål er typisk nok ein dialekt som vert snakka av strilar, men er det knytt ulik status til det å vera stril og det å vera frå byen, og er dette i så fall eit uttrykk for ulike maktforhold mellom dialektane? I denne artikkelen vil det bli sett nærare på kva haldningar ungdomar i og rundt Bergen har til strilemålet. Datagrunnlaget byggjer på vurderingar av kva som vert oppfatta som eit talemål ein likar (bevisste språkhaldningar), kva talemål ein vurderer høgast ved eit fyrsteinntrykk (underbevisste språk­haldningar), og kva talemål ein trur andre vil oppfatta til å ha mest status (bevisste språkhaldningar), slik det kjem fram i ei språkhaldnings­gransking hjå ungdomsskuleelevar frå Bergen, Øygarden og Meland. Ein diskusjon rundt status og makt vert brukt som innfallsvinkel for å drøfta resultata som viser at strilemålet jamt over vert lågt rangert på bevisste og underbevisste språkhaldningsskalaer både i Bergen sentrum og i områda utanfor. Desse språkhaldningsresultata blir samanlikna med andre språkhaldningsgranskingar og diskuterte både i relasjon til eit makt­hierarki og ved hjelp av folkelingvistiske data frå eitt av områda.

Historisk sosiolingvistikk

Denne artikkelen gir en oversikt over vitenskapsdisiplinen historisk sosiolingvistikk. Hovedvekten legges på hvilken type forskningsspørsmål det er vanlig å stille i studier som kan karakteriseres som historisk sosiolingvistikk. I tillegg presenteres ulike typer data som typisk brukes i slike studier, og hvilke utfordringer tverrfaglig språkhistorieforskning byr på. Det er særlig forskning på norsk språkhistorie som omtales, men forskning på språkhistorie i andre språksamfunn dras inn, både for å vise ulikheter i forskningstradisjoner, men også for å inspirere til en utvidelse av mulige innfallsvinkler i norsk språkhistorisk forskning. Begrep som tas opp, er språkhistorie nedenfra, indre og ytre språkhistorie og det tverrfaglige dilemma. Det legges også vekt på å få frem at selv om det å arbeide sosiolingvistisk med eldre og yngre språkhistorisk materiale kan fremstå som svært forskjellig, ligger der noen grunnleggende føringer både for teori og metode innenfor historisk sosiolingvistikk som vil være gyldige uansett hvilken periode en arbeider med.