Humor på alvor i litteraturundervisninga med «Anekdote» av Herman Wildenvey

Artikkelen ønsker å undersøke kva ein kan få ut av å vektlegge humor i tekstar i litteraturundervisninga. Utgangspunktet er ulike inngangar til diktet «Anekdote» (1911) av Herman Wildenvey, og framstillinga er inspirert av diskusjonar med studentar i lærarutdanninga om humoren i diktet. Sentrale spørsmål er mellom anna om diktet er morosamt, kva eller kven ein i så fall ler av, og kva ein kan få ut av det i litteraturundervisninga. Dette blir diskutert i lys av ulike humorteoriar. Artikkelen søker å få fram korleis ulike tilnærmingar til humoren i diktet kan generere ulike lesemåtar og tolkingar. Særleg interessante er spørsmåla om kva verdiar og haldningar diktet kan målbere, og kva rolle humoren spelar i så måte. Humor har ulike funksjonar og er ikkje alltid kontrollerbar, men er ofte knytt til språkets fleirtydige karakter. Artikkelen argumenterer til slutt for å gi rom for refleksjon omkring humor i litteraturundervisninga i lærarutdanning og skule.

Konceptuelle metaforer som selektionskriterium for Dansk litteraturs kanon - med fokus på elevers literacytilegnelse på tværs af tidsrum, sprog og kultur i arbejdet med kanonlitteratur

This article argues that an increased focus on the inherent conceptual metaphors of chronotopes in canonical literature may contribute to students’ awareness of the historical and literary development in time and space. Thus, expanding their literacy-skills acquisition in comparison to the linear chronological periodization, author-portrait and text reading that typically characterize the reading of canon literature. Furthermore, the article argues that an increased focus on bi- and multilingual students’ interpretation of conceptual metaphors may contribute to the historical and literary development.

Hva kan et forfatterstudium være?

(No English abstract available.)

Den umulige kommunikasjonen i Lene Asks "Det du ikke sier, er sant"

Lene Asks roman Det du ikke sier, er sant (2017) handler om Kamran, en gutt i ungdomsskolealder som tyr til løgn når han ikke er sikker på hva han skal si. Romanen handler om hvordan protagonisten gradvis gjør språket til sitt og blir et autonomt handlende subjekt i kommunikasjon med andre. Både romanens hovedperson, og tema og måten temaet behandles på, gjør at dette er en bok som vil kunne appellere til unge lesere. Den tar opp språk, sannhet og løgn på en måte som inviterer leseren til å kritisk granske egne oppfatninger, særlig gjennom de eksplisitte koblingene til Henrik Ibsens Peer Gynt. Til en viss grad kan romanen sies å være et eksempel på såkalte komplekse eller utfordrende tekster. Artikkelen argumenterer for at den egner seg til bruk i utforskende litteraturundervisning. I artikkelen vil jeg også vise at det kan formuleres minst tre forskjellige hypoteser om romanens tittel, og at disse hypotesene gir hver sin inngang til lesingen av romanens beskrivelse av hvordan Kamran gradvis overvinner problemene sine med kommunikasjon og språk.

«Mitt namn er Petter Dass, som bur mot norskfagets ende»

Skulereformer dei seinaste tiåra, som Kunnskapslyftet 2006, har utvida norskfaget med nye tekstkulturar og kompetansemål. Eit pensum i norskfaget basert på klassiske skjønnlitterære verk er for lengst passé. Denne utviklinga har hatt eit todelt utfall på ein historisk forfattarskap som Petter Dass. På den eine sida les vi ikkje han lenger som nasjonallitteratur; det kan føre til at nokon heller ikkje ser verdien av å undervise om diktarpresten i skulen. Men på den andre sida fører nye tekstkulturar med seg ei oppmjuking av det tradisjonelle skiljet mellom fag- og skjønnlitteratur. Det har ein heldig effekt: ei gjenoppdaging av den historiske Petter Dass og nye perspektiv på Dass’ dikting. I denne artikkelen undersøkjer eg for det fyrste historiske sider ved Petter Dass; Dass som didaktikar og som naturhistorisk forfattar. Deretter undersøkjer eg omtalen av diktarpresten i eit utval nye læreverk for å finne ut om nye sider ved diktarpresten er komne med. Artikkelen viser både heldige og uheldige freistnader på å fornye formidlinga av barokkdiktaren i nyare læreverk.

Kassetekstens didaktikk. Korte prosatekster i klasserom og auditorium

Å bruke korte prosatekster (såkalte «kassetekster») i litteraturundervisningen har store fordeler, både i videregående skole og i høyere utdanning. Kortformatet – anvendt i kortprosa, lynfiksjoner og prosalyrikk – er nemlig kjent for unge, utrente lesere ettersom det blir brukt i e-poster, nyhetsartikler, Twitter-tekster, Snapchat-beskjeder og andre kulturtekster, også muntlige. Ved å utnytte et velkjent format (og dette formatets økonomiske språk), og dermed gjøre formatet til en didaktisk ressurs, kan litteraturundervisere lettere utdanne elever og studenter fordi de allerede har foreliggende kunnskaper om tekst, form, estetikk og språk. De vil likevel trenge teori om og undervisning i kortformatet.

Uafgørlighedsdidaktik i litteraturundervisningen

Med afsæt i to praksisbilleder analyseres og diskuteres potentialet i uafgørligheder, når de optræder i skolens litteraturundervisning. Det gøres gennem et fokus på uafgørligheder i spændingsfeltet mellem teksten, eleverne og læreren. Til det formål udarbejdes en didaktisk tretrinsraket, der indeholder uafgørligheders ontologi, uafgørligheders typologi og uafgørligheders modus – altså hvad er uafgørligheder, hvordan kan de inddeles, og hvordan kan de gøres? Formålet er at nærme sig konstruktionen af en egentlig uafgørlighedsdiaktik, hvor pointen er, at hvis potentialet i uafgørligheder skal forløses, så skal alle klasserummets aktanter være indstillet på det: Teksten skal indeholde uafgørligheder, læreren skal turde bruge dem, og eleverne skal have en modtagelighed overfor dem.

Lyrisk kompleksitet i antropocen. Ein formorientert, berekraftig litteraturdidaktikk

Med utgangspunkt i Inger Hagerups dikt «Kvelden lister seg på tå» utforskar artikkelen moglegheitene for ein berekraftig litteraturdidaktikk som legg vekt på kompleksitet og uhygge. Teoretisk lener artikkelen seg på omgrepet «det sublime» slik det blir definert av Immanuel Kant og utlagt av den økologiske tenkaren Timothy Morton. Vidare byggjer lesinga av diktet på teori om lyrikk som affektiv form og på dei hermeneutiske implikasjonane av Kristin Hallbergs ikonotekstomgrep. Desse tilnærmingane framhevar spennet mellom det trygge og det uhyggjelege i diktet, og artikkelen utforskar korleis lyrikk for born kan stimulere evna til å dvele ved kompleksitet og det uavklåra. Slik kan litteraturdidaktikken byggje opp under ein berekraftig, audmjuk veikskap overfor omverda.