Oversettelse og krysskulturell tilpasning av «The ISBAR handover tool»

Bakgrunn: Overlevering av pasientansvar innebærer en risiko for at betydningsfull informasjon ikke blir videreført til neste ledd, noe som kan svekke pasientsikkerheten. Verdens helseorganisasjon anbefaler kommunikasjonsverktøyet ISBAR (identifikasjon, situasjon, bakgrunn, aktuell status og råd) som en standard ved overlevering av pasientinformasjon. I 2017 besluttet Helsedirektoratet at ISBAR skal innføres i det norske helsevesenet gjennom pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender 24/7». I forbindelse med implementering av ISBAR på et norsk sykehus ble det australske spørreskjemaet «The ISBAR handover tool» oversatt og kulturelt tilpasset for å kunne undersøke den muntlige overleveringen av pasientinformasjon mellom en intensivavdeling og medisinske sengeposter. Hensikt: Å presentere oversettelsesprosedyren og den kulturelle tilpasningen av spørreskjemaet «The ISBAR handover tool» til bruk i en norsk kontekst. Metode: Med tillatelse fra utviklerne ble spørreskjemaet oversatt til norsk med utgangspunkt i Beatons seks trinn for oversettelse av spørreskjema: frem-oversettelse, syntese, tilbake-oversettelse, ekspertkomite, pretest og dokumentasjon av oversettelsesprosess til utviklerne av spørreskjemaet. Spørreskjemaet er tilpasset bruk ved intrahospitale overflyttinger av pasienter. Baselineskjemaet inneholder 8 lukkede spørsmål og 1 åpent spørsmål, og posttestskjemaet inneholder 12 lukkede spørsmål og 2 åpne spørsmål. Resultat: Ekspertkomiteen kom frem til konsensus om lingvistisk og kulturelt innhold i den norske versjonen av spørreskjemaet. Vi erfarte at bruk av oversetter som også har helsefaglig bakgrunn var gunstig for å løse lingvistiske og kulturelle utfordringer i oversettelsesprosessen. Konklusjon: Vi har synliggjort oversettelsesprosessen og hvilke lingvistiske og kulturelle utfordringer vi støtte på i oversettelsen av spørreskjemaet «The ISBAR handover tool» til norsk. Spørreskjemaet er tilpasset bruk ved intrahospitale overflyttinger og kartlegger hvordan muntlige overflyttingsrapporter oppfattes før og etter implementering av ISBAR kommunikasjonsverktøy. Det gjenstår å teste spørreskjemaets psykometriske egenskaper.

Etniske ulikheter i håndteringen av akutte smerter på akuttmottak eller postoperativ avdeling: en systematisk oversikt, med narrativ syntese

Bakgrunn: Smerter er et hyppig fenomen i akuttavdelinger og kan ubehandlet føre til stress, søvnmangel og kroniske smertetilstander for pasientene. Sykepleieres smertehåndtering, inkludert observasjoner og tiltak, kompliseres av variasjonen i smerteuttrykk og reaksjoner på behandlingen hos pasientene. Med større etnisk mangfold i norske sykehus, kan kulturelle forskjeller være til hinder for adekvat smertelindring. Hensikt: Å oppsummere kunnskap om betydningen av etnisitet for smerteopplevelse og smertehåndteringen hos voksne akutt og/eller kritisk syke pasienter. Metode: Systematisk oversikt med narrativ syntese. Søket ble utført i Embase, Medline, Cochrane og Cinahl. Det ble søkt etter engelske eller norske/danske/svenske artikler publisert mellom 1980–2021 som omhandlet etnisitet og smertehåndtering i akutt-, postoperative- eller intensivavdelinger på sykehus. Det ble utført en blindet screening av artiklene i henhold til inklusjons- og eksklusjonskriterier. Critical Appraisal Skills Programme (CASP) ble brukt for å kvalitetsvurdere inkluderte studier. Resultater: Av i alt 1605 studier ble 22 studier inkludert. Studiene omhandlet pasientgrupper på akuttmottak eller postoperativ avdeling. Hyppigst forekom studier av etniske- og raseforskjeller av smerter etter benbrudd, etterfulgt av studier av etniske- og raseforskjeller ved forskjellige akutte smerter; dislokasjon av ledd, akutt koronarsyndrom, traume, magesmerter og postoperative smerter. De fleste studiene (16 av 22) rapporterte etniske forskjeller enten i smerteintensitet og/eller valg av analgetika, dose og/eller ventetid for analgetika. Konklusjon: Basert på funnene i denne systematiske oversikten har etnisitet stor betydning for smerteopplevelse og utført smertebehandling på akuttmottak og postoperative avdelinger. Åpenhet for ulike kulturelle smerteuttrykk, samt bevissthet rundt mulige fordommer, er viktig for god smertehåndtering i akuttavdelinger.

Anestesisykepleieres metoder for å kontrollere cufftrykk – en observasjonsstudie

Bakgrunn: Forskning viser at pasienter i generell anestesi som har fått sine luftveier sikret med en larynxmaske eller en endotrakealtube opplever postoperative pharyngolaryngeale komplikasjoner. Et kontrollert cufftrykk har vist reduksjon i komplikasjoner. Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke hvilke metoder anestesisykepleiere bruker for å kontrollere cufftrykk, og hvilke begrunnelser de har for å bruke cufftrykkmanometer. Metode: Totalt 45 anestesisykepleiere ble observert når de kontrollerte cufftrykket i en endotrakealtube og en larynxmaske. Anestesisykepleierne ble i tillegg spurt om hvilke begrunnelser de hadde for å bruke eller ikke bruke cufftrykkmanometer. Resultater: Palpasjon var den metoden som anestesisykepleierne brukte hyppigst for å kontrollere cufftrykket i endotrakealtubene (n = 28) og larynxmaskene (n = 15). Cufftrykkene i endotrakealtubene var utenfor de anbefalte grensene i (n = 19) av tilfellene, og (n = 8) av disse var over 50 cmH2O. Over halvparten (n = 16) av cufftrykkene målt i larynxmaskene var over 60 cmH2O, og (n = 10) var over 90 cmH2O. De mest vektlagte begrunnelsene for å ikke bruke cufftrykkmanometer var (i) ikke tilgjengelige, (ii) det var ikke rutine å bruke dem, (iii) det var ikke opplæring i bruken, og (iv) anestesisykepleierne stolte på egen erfaring. Konklusjon: Kontrollteknikk og undersøkelser for å kontrollere cufftrykk varierte både for endotrakealtube og larynxmaske. Kontroll av cufftrykk med cufftrykkmanometer bør vurderes som standard rutine ved endotrakealtube og larynxmaske.

Målrettet ultralyd av vena cava inferior for vurdering av volumstatus utført av sykepleiere med en avansert funksjon – en systematisk litteraturstudie

Bakgrunn: Ultralydmåling av respirasjonsavhengige endringer i diameter av vena cava inferior kan hjelpe klinikeres vurderinger ved væskeresuscitering av hemodynamisk ustabile pasienter. Det er enkelt å gjennomføre, non-invasivt og krever lite opplæring. Studier har konkludert med at dersom sykepleiere med en avansert funksjon utfører målrettet ultralyd av vena cava inferior, kan det gi verdifull tilleggsinformasjon til kliniske vurderinger av volumstatus. Det er ikke funnet systematiske litteraturstudier som oppsummerer primærstudier der ultralyd av vena cava inferior for vurdering av volumstatus undersøkes. Hensikt: Undersøke om sykepleiere med en avansert funksjon kan utføre målrettet ultralyd av vena cava inferior for vurdering av volumstatus hos voksne pasienter. Metode: Studiens design er en systematisk litteraturstudie, med systematiske søk i databasene Cinahl, Medline, SweMed+, Cochrane Trials og Embase. Studiene ble kvalitetsvurdert ved hjelp av sjekkliste for Diagnostic Test Accuracy-studier fra Joanna Briggs Institute. Innhenting av korrekte ultralydbilder og pålitelig vurdering av volumstatus utført av sykepleiere med en avansert funksjon sammenliknet med legespesialister med ulik ekspertise på ultralyd ble analysert. Resultater: Seks studier oppfylte inklusjonskriteriene. Totalt 35 sykepleiere i avanserte funksjoner innhentet til sammen 336 bilder av vena cava inferior. For innhenting av ultralydbilder var korrelasjon mellom sykepleierne og legespesialistene moderat til utmerket. For vurdering av volumstatus var korrelasjon adekvat til utmerket. Konklusjon: Sammenstilling av funnene viste at sykepleiere med en avansert funksjon kan innhente korrekte ultralydbilder av vena cava inferior samt gjøre pålitelige vurderinger av volumstatus sammenliknet med legespesialister. Tilstrekkelig opplæring og trening er viktig.

Kirurgisk telling som verktøy for sikker pasientbehandling ved kirurgi: En kvalitativ studie av operasjonssykepleieres erfaringer

Bakgrunn: Forskning viser at gjenglemte fremmedlegemer i pasienters kropp etter kirurgi er et betydelig problem som forårsaker pasientskader, menneskelige lidelser og i enkelte tilfeller død. Operasjonssykepleiere har et viktig ansvar for å gjennomføre korrekt kirurgisk telling og forebygge uønskede hendelser. Hensikt: Hensikten med denne studien var å få innsikt i hvordan operasjonssykepleiere praktiserer kirurgisk telling, deres erfaringer med prosedyren og hvordan de reflekterer rundt pasientsikkerhet. Metode: En kvalitativ tilnærming ble valgt for denne studien. Feltobservasjoner av 12 kirurgiske team, etterfulgt av intervju med sterilt utøvende operasjonsstuesykepleiere ble gjennomført ved 3 sykehus i Norge i 2017. Datamaterialet ble analysert i tråd med prinsipper for innholdsanalyse. Resultater: Resultatene ble oppsummert i tre hovedtemaer: «Variasjon i gjennomføring av prosedyren », «Sansende tilstedeværelse og situasjonsforståelse» og «Respektløs holdning og nestenuhellene ». Analysen viser at det er variasjon i gjennomføring av prosedyren, og usikkerhet når det gjelder eksistens og bruk av retningslinjer. Samtidig var operasjonssykepleierne sansende til stede og tilpasset sin praksis i tråd med egen situasjonsforståelse. De gav eksempler på respektløs holdning fra andre teammedlemmer angående tellingsprosedyren og beskriver at nesten-uhell forekommer. Funnene er motsetningsfulle. Operasjonssykepleierne gir uttrykk for usikkerhet når det gjelder utførelse av prosedyren, og observasjonene viste stor variasjon. Instrumenter kom på avveie ved 2 av de 12 observerte operasjonene. Konklusjon: Studien gir grunnlag for å forsterke utdanning av operasjonssykepleiere i tråd med anbefalte retningslinjer for kirurgisk telling. Videre å veilede operasjonssykepleiere til å være tydelige når det gjelder praktisering av tellingsprosedyren, og tørre å varsle om hendelser som kan true pasientsikkerheten.

Intensivsykepleieres opplevelser med langtids-intensivpasienters indre styrke og vilje til overlevelse

Bakgrunn: Indre styrke og viljekraft anses som essensielle salutogene ressurser for tilfriskning og overlevelse blant langtids-intensivpasienter. Hvordan disse ressursene fremmes av intensivsykepleierne er mindre kjent. Hensikt: Studiens hensikt var å få kunnskap om hvilke opplevelser intensivsykepleierere har med langtids-intensivpasienters indre styrke og vilje til overlevelse. Metode: Kvalitative data ble samlet inn ved tre fokusgruppediskusjoner med ti erfarne intensivsykepleiere ved tre ulike sykehus i Norge. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultat: I den akutte og kritiske fasen av intensivoppholdet, opplevde intensivsykepleierne pasientens overlevelse som nært knyttet til behandling og understøtte av medisinskteknisk utstyr. I den mer stabile fasen kunne de fortelle om opplevelser knyttet til pasientens vilje på et konkret og et mer abstrakt plan. Viljen til å komme hjem var en sterk kraft som intensivsykepleierne understøttet. De opplevde pårørende som en viktig helsefremmende ressurs, og la tilrette for deres tilstedeværelse. Intensivsykepleierne fortalte også om ulike handlinger som kan være viktige for å fremme langtids-intensivpasienters helsefremmende ressurser. Se nytt innhold for resultatet skrevet inn ovenfor. Konklusjon: Studien viser at intensivsykepleiere synes mindre oppmerksomme overfor langtidsintensivpasienters indre styrke og vilje til overlevelse i den akutte og kritiske fasen. Oppmerksomheten aktualiseres i hovedsak når pasientene er mer stabile og mindre sedert. Intensivsykepleierne demonstrer en intuitiv forståelse for pasienters indre styrke som salutogen ressurs og hvordan den kan fremmes. Denne intuitive kunnskapen bør videreutvikles og integreres ytterligere i praksisfeltet og i utdanningen av intensivsykepleiere.

Pasienters opplevelser og erfaringer med regional anestesi i den perioperative fasen

Bakgrunn: Operasjonspasienter som får regional anestesi, er ofte våkne perioperativt og møter flere profesjonsgrupper i det perioperative forløpet. Det er derfor viktig å få økt innsikt i pasienters opplevelser og erfaringer. Hensikt: Beskrive og øke forståelsen om hvordan pasienter opplever og erfarer den perioperative fasen i regional anestesi, noe som kan bidra til økt trygghet hos pasienten gjennom en enda bedre ivaretakelse. Metode: Studien har et kvalitativ deskriptivt design og omfatter femten individuelle intervju av urologiske og ortopediske pasienter som har fått utført et kirurgisk inngrep. Intervjuene er analysert ved bruk av Malteruds systematiske tekstkondensering. Resultat: Det var viktig å kjenne seg ivaretatt og trygg gjennom hele det perioperative forløpet. Flere opplevde det trygt å ha flere profesjonsgrupper rundt seg. I tillegg var det viktig å få detaljert informasjon under forløpet, samt at personalet opptrådte rolig og vennlig. Noen pasienter ønsket å sove for å unngå å oppleve smerter og annet ubehag, mens andre ønsket å være våkne under operasjonen på grunn av et behov for å ha kontroll. Flere opplevde hjelpeløshet og at det var vanskelig å være avhengig av hjelp under og etter operasjon. I tillegg opplevde noen en krenkelse av bluferdigheten og tap av kontroll i forbindelse med intime gjøremål. Pasientene opplevde at det var utfordrende å uttrykke sine smerter på en smerteskala. Erfaringer fra tidligere operasjoner hadde betydning. Konklusjon: Det er viktig å tilpasse forholdene til den enkelte pasient slik at de får best mulig opplevelser og erfaringer. God ivaretagelse, som ved tilstrekkelig informasjon, god smertelindring og rolig opptreden, er sentralt. Å ha flere profesjonsgrupper rundt seg i den perioperative fase oppleves trygt.

Intensivsykepleiernes erfaringer med teoretisk og praktisk opplæring for å gjennomføre inhalasjonssedering til respiratorpasienter i intensivavdelingen

Bakgrunn: Intensivpasienter som ligger på respirator kan ha behov for sedering. De mest brukte medikamentene kan føre til komplikasjoner som delir og forlenget tid på respirator. I 2005 kom det et nytt filter som kan administrere sedative flyktige gasser som sevofluran og isofluran til respiratorpasienten i intensivavdelingen. Dette filteret heter Anaesthetic Conserving Device (AnaConDa). Disse gassene akkumuleres ikke i kroppen og kan redusere forekomsten av delir, føre til raskere oppvåkningstid og kortere tid på respirator. Det har medført at intensivsykepleiere må lære en ny sederingsmetode. Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke intensivsykepleierens erfaringer med teoretisk og praktisk opplæring for å gjennomføre inhalasjonssedering til respiratorpasienter i intensivavdelingen. Metode: Studien hadde et kvalitativt design, med semi-strukturerte intervjuer av 6 intensivsykepleiere som hadde erfaring med opplæring og administrering av sevofluran og isofluran via AnaConDa. Intervjumaterialet ble transkribert og analysert etter Malteruds tekstkondensering i fire trinn. Resultater: Studien har tre hovedfunn: erfaringer knyttet til opplæring, erfaringer knyttet til gjennomføring og erfaringer etter opplæring var avsluttet. Konklusjon: Studien viser at intensivsykepleierne opplevde opplæring med teoretisk undervisning sammen med å øve praktisk uten respiratorpasient som nødvendig, og at støtte under gjennomføring av inhalasjonssedering på pasient var viktig. Behandling med inhalasjonsgass administrert via AnaConDa til respiratorpasienter ga stort sett ønsket effekt. Det motiverte dem til å fortsette å utøve for å bli trygg på bruken av AnaConDa.