Peer feedback med videoannotering för att främja lärarstudenters reflektion

Peer feedback är ett centralt element av bedömning för lärande, och användning av video och videoannotering har potential att främja lärarstudenters kritiska reflektioner kring deras undervisning. I den här designstudien undersökte vi feedback som första­årsstudenter gav med videoannoteringsverktyget Studio på sina medstudenters filmade muntliga presentationer och visar hur verktyget påverkade feedbackprocessen. Data består av den skrivna feedback som studenterna skapade med videoannoterings­verktyget, studenternas svar på en undersökning och två semistrukturerade fokusgrupp­intervjuer. Vi använde kvalitativa metoder för dataanalysen. Resultaten visar att mer än hälften av alla kommentarer var positiva och bekräftande (beröm) och bara ett fåtal erbjöd råd för förbättring. Studenterna tyckte att feedbacken var detaljerad, att video­annoteringsverktyget gjorde det möjligt att kommentera vid konkreta ögonblick i presentationen och drog slutsatsen att processen med att både ge och få denna typ av feedback ökade deras förmåga till självreflektion. Även om studenterna uttryckte oro över att ge feedback till medstudenter, så var de positiva till att använda videoannotering för att ge respons och beskrev att processen bidrog till deras lärande och var relevant för deras framtida verksamhet som lärare. Resultaten visar att det är viktigt att lärarutbildare är medvetna om potentialen och begränsningarna med videoannoteringsverktyg för att förbättra pedagogiska processer och studenters reflektion kring deras eget sätt att under­visa. Resultaten pekar också på att studenternas färdigheter i att ge feedback av hög kvalitet behöver utvecklas mer.

Lærarstudentar si oppleving av ei mentorordning i norsk grunnskulelærarutdanning

Mentorordningar, der studentar blir rettleia av ein vidarekommen student eller tilsett, har fått mykje merksemd i høgare utdanning dei siste åra. I norske styringsdokument for sektoren ligg det ei forventning til at slik mentorverksemd skal bli utvikla i større skala og bidra til kvalitetsarbeidet til universitet og høgskular. Samstundes viser oversiktsstudiar at omgrepet blir forstått svært ulikt og famnar om ei rekke forskjellige former for samarbeidslæring og at det finst lite forskingsbasert kunnskap om korleis slike mentorordningar bidrar til å heve kvaliteten ved norske høgare utdannings­institusjonar. I denne artikkelen presenterer vi resultat av eit mentoropplegg gjennom­ført med førsteårsstudentar og masterstudentar ved grunnskulelærarutdanninga ved Høgskulen på Vestlandet. Studentane rapporterte at dei vart meir engasjerte, motiverte og la inn høgare arbeidsinnsats som resultat av mentorordninga. I artikkelen utforskar vi på kva måte sjølve mentorordninga kan ha verka motiverande. Vi tek utgangspunkt i sjølvbestemmingsteori (SDT), som har som premiss at for å oppnå høgare motivasjon og engasjement må tre basale psykologiske behov vere til stades: kompetanse, autonomi og tilhøyrsle. Gjennom spørjeskjema og intervju undersøker vi korleis mentorordningar ser ut til å ha hatt effekt på studentane si oppleving av kompetansen dei har tileigna seg, på kva måte deira autonomi har blitt ivaretatt eller utfordra, og korleis ordninga har verka inn på kjensla av tilhøyrsle og integrasjon. Både førsteårsstudentane og mentorane opplevde styrka kompetanse og positive meistringserfaringar som følgje av mentor­opplegget. Handtering av autonomi syntest å vere ei utfordring for begge student­grupper, medan behovet for tilhøyrsle vart verdsett høgt, men i ulik grad innfridd.

Ny praksisform i lærerutdanningen: Analysepraksis for forsknings- og profesjonsforberedelse

Det er et tilbakevendende tema at lærerutdanningen må være forankret i praksis i større grad, og at lærerstudenter fremhever nettopp praksiserfaringene som det mest verdifulle i studiene. I tråd med internasjonal forskning på alternative måter å gjennomføre praksis på, har lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo utviklet fem dager med såkalt analysepraksis – en praksisform der studentene er på campus og der all undervisning tar utgangspunkt i en konkret case med videoer av undervisning, intervjuer med elever og lærer, dokumenter fra timer og spørreskjemaer elevene har besvart, alt fra fire skole­timer i samme klasse. I artikkelen undersøker vi, ved hjelp av både spørreskjema og fokusgrupper, i hvilken grad lektorstudentene oppfatter at en slik praksisorganisering har bidratt til deres forsknings- og profesjonsforberedelser. Funnene viser at studentene er positive til alternative praksisformer, at de opplever analysepraksis som relevant for egen masteroppgave, og at det å analysere artefakter fra praksis er en progresjon fra tidligere praksisperioder. I diskusjonen tar vi opp hvordan studentene kan utfordres på at det å kjenne til ulike forskningsmetoder og analytiske innganger ikke bare er noe som angår forskere og masterstudenter – men alle profesjonelle lærere som skal forholde seg til forskning gjennom hele yrkeslivet.

Lærerstudenters bruk av Monte Carlo-simulering for å løse oppgaver om sannsynlighet: En analyse av 16 gruppebesvarelser

Programmering er tatt inn i den nye læreplanen for matematikk i grunnskolen i Norge. Det betyr at lærerstudenter har behov for å få erfaring med å løse matematiske problemer gjennom programmering. I matematikkfaget på lærerutdanninga for 1.–7. trinn ble det laga et undervisningsopplegg som omfatta opplæring i sannsynlighet og Monte Carlo-simulering med programmering i Excel med Visual Basic for Applications (VBA). Arbeidskravet innebar bruk av Monte Carlo-simulering for å løse Chevalier de Méré-problemet og Monty Hall-problemet. I etterkant av studentenes arbeid ble det utforma en NSD-godkjent studie. Utvalget i denne studien er 16 studentgruppers besvarelser på arbeidskravet knytta til dette undervisningsopplegget innen dataprogrammering i mate­matikkfaget. Et funn fra studien er at småfeil kan skape store problemer ettersom mange studenter ikke klarer å vurdere hvor fornuftige de svarene programmet gir er. I tillegg gir manglende systematikk feilsvar. Men i de tilfellene der studentene klarer å program­mere rett, hjelpes de til å løse Chevalier de Méré-problemet. Vi finner også at studentene kan få hjelp av manuell Monte Carlo-simulering for å løse Monty Hall-problemet, gitt at denne gir tallverdier som ligger nært forventningsverdien (p = 2/3), mens i de tilfel­lene hvor tallverdiene ligger langt unna forventningsverdien kan det virke forvirrende. Det er fordeler og ulemper med både manuell og digital Monte Carlo-simulering, og det ser ut til at lærerstudenter kan ha nytte av å løse oppgaver ved hjelp av begge metoder. For å få det beste læringsutbyttet er det avgjørende at læreren velger gode og relevante oppgaver, som gjør at studentene både ser nytten av simuleringa, og også har en viss mulighet til å kontrollere svaret, slik at ikke tilfeldighet under simuleringa og program­meringsfeil bidrar til forvirring.

En komparativ casestudie av hvordan to lærerutdannings-program forbereder lærerstudenter til å undervise i et mangfoldig klasserom

Et økende mangfold i elevpopulasjoner stiller nye pedagogiske og didaktiske krav til lærerutdannere og lærerstudenter. Forskning på lærerstudenters læring på campus indikerer at lærerutdanningene ikke gir studentene tilstrekkelige kvalifikasjoner for å undervise i et mangfoldig klasserom. Det er få studier som ser spesifikt på hvordan lærerutdanningen forbereder lærere til å undervise i et mangfoldig klasserom. Vi ønsker med denne studien å belyse hvordan lærerstudenter forberedes til å undervise i et mangfoldig klasserom ved å sammenligne to lærerutdanningsprogrammer i to euro­peiske land. Vi bruker komparativ case-studie som metode i denne studien. Våre funn viser at de to programmene har forskjellige tilnærminger. Det ene fokuserer på å utvikle lærerstudenters selvbevissthet ved å arbeide med kunst og kultur, det andre fokuserer på effektive metoder for å sikre elevenes læring. I studien hevder vi at interkulturell undervisning og tilpasset opplæring og differensiering er to sider av samme sak og at disse to feltene må slås sammen i lærerutdanningen. Vi argumenterer for at lærer­studentene må få oppgaver som både kan utvikle selvbevissthet og interkulturell sensi­tivitet, samt utvikle strategier for differensiering og tilpasset opplæring. Videre forsk­ning er nødvendig for å finne ut hvordan lærerstudenter kan utvikle profesjonell handlingskompetanse for mangfold på campus, og videre hvordan dette reflekteres i praksis.

Hvordan fremme studentaktivitet og engasjement for læring? En designbasert studie av omvendt undervisning og videorefleksjoner i lærerutdanningen

Denne artikkelen utforsker bruken av et spesifikt pedagogisk læringsdesign, omvendt undervisning, i en campussamling i det femte og siste året i grunnskolelærerutdan­ningen. Hensikten med å ta i bruk omvendt undervisning var å fremme studentsentrerte læringsomgivelser gjennom å «snu» undervisningen; studentene tilegnet seg et utvalgt fagstoff ved hjelp av ulike forberedelser hjemme før de kom til campus hvor de inngikk i aktive læringsfellesskap med medstudenter og faglærer. En etablert utfordring med omvendt undervisning i høyere utdanning har riktignok vært at studentene ikke gjen­nomfører de forberedende aktivitetene før de møter til campussamling. Artikkelen legger derfor særlig vekt på sammensetningen av føraktivitetene, der bruk av video­refleksjoner har vært et integrerende og ansvarliggjørende element i studentenes forberedelser. Gjennom en tematisk analyse av innholdet i videorefleksjonene samt studentenes evalueringer av den omvendte undervisningen viser studien at studentene gjennomgående rapporterer et høyere læringsutbytte, og at de oppfatter seg som bedre forberedt, sammenlignet med tradisjonelle, lærersentrerte forelesninger. Muligheten for å samarbeide og lære av medstudenter blir av deltakerne i studien vurdert som særlige fordeler ved omvendt undervisning. En overordnet implikasjon av disse funnene kan være hvordan omvendt undervisning og videorefleksjoner kan benyttes for å øke studentenes engasjement i eget læringsarbeid. Studien bidrar i tillegg med mer spesifikk kunnskap om hvordan videorefleksjoner kan benyttes med en ansvarliggjørende og integrerende funksjon i føraktivitetene i den omvendte undervisningen.

Bærekraft i lærerutdanningen – å gi mening til frustrasjon og kompleksitet

Barn og unge vokser i dag opp til et liv med klimakrise og miljøkrise. Dette må skolen forholde seg til, og lærerutdannere må reflektere over hvorvidt vi forbereder våre studenter godt nok til denne oppgaven. Denne artikkelen er en studie av innføringen av bærekraftdidaktikk i en større lærerutdanningsinstitusjon i Norge. Intervensjonen varte én uke og ble gjennomført innenfor rammene av eksisterende strukturer, prosesser og lokale ressurser. Vi utforsker hvilke muligheter, spenninger og hindringer som viser seg i intervensjonen med henblikk på å videreutvikle lærerutdanningen i møte med bære­kraftutfordringene. Analysene er særlig orientert mot å få fram studentstemmer, med et empirisk materiale som består av gruppeintervjuer, spørreundersøkelser og videopptak av gruppearbeid. Lærerstudentene som deltok måtte forholde seg til kompleksitet med hensyn til både tverrfaglighet og bærekraft. Autentisitet var også et anliggende som trådte fram. Noen av studentene stilte spørsmål ved hvorvidt det tverrfaglige arbeidet i intervensjonen reflekterte bærekraftundervisningen i dagens skole. Studien indikerer at i lærerutdanningsprogrammer som vil romme både tverrfaglighet og bærekraft, er det nødvendig med strukturelle endringer. Hvis lærerstudentene er blitt fortrolige med tverrfaglige tilnærminger, vil de også bedre være i stand til å møte kompleksiteten forbundet med bærekraft som et ontologisk, normativt og politiske anliggende. Vårt forsøk på å innføre bærekraftdidaktikk i våre lærerutdanningsprogrammer har ikke ført til betydelige endringer, og bærekraftdidaktikk er fortsatt et begrenset perspektiv i disse programmene. Men gitt utfordringene som global oppvarming og tap av biologisk mangfold representerer, er det behov for raskt å få på plass større endringer.

Lærerutdanningens undervisningspraksiser på campus

.

Vilkår for muntlig deltakelse på mellomtrinnet

I denne artikkelen søker vi å gi svar på følgende spørsmål: Hvilke muntlige dialogiske rom finnes i klasseromshverdagen på mellomtrinnet? Det gjøres ved å studere mulighetene elevene får til å bruke stemmen sin og språket sitt i læringsarbeidet. Studien er basert på observasjoner i fire klasser på mellomtrinnet på én skole. Hver av klassene har blitt observert i én uke. Fyldige feltnotater samt lydopptak i én av klassene utgjør datamaterialet. I analysen identifiseres først hvilke organiseringsformer som er nyttet i alle de observerte timene (helklasse, individuelt arbeid, par- og gruppearbeid). Videre identifiseres og undersøkes den muntlige interaksjonen i helklasseundervisningen, og da spesielt sekvenser med dialogisk potensial. Drøftingen indikerer at elevene på mellomtrinnet, selv i et fellesskap preget av relasjonell anerkjennelse, i liten grad inviteres inn i utforskende dialoger der de får bruke sitt språk og sine idéer i møte med faglige problemstillinger. Med henspill på de siste tiårs nasjonale satsinger rettet mot fornyelse av skolens praksis i retning av mer elevaktive arbeidsformer, er dette tankevekkende. Studiens bidrag er å tilby realistiske bilder fra klasseromshverdagen som utgangspunkt for å peke på vilkår for å skape dialogiske rom der elevene får bruke sitt språk og sine idéer i faglig utforsking.

Fordypning, frihet og fravær av stress Erfaringer med estetiske uttrykksformer i teoretiske fag på ungdomstrinnet

Et gjennomgående prinsipp i de norske læreplanene for grunnskolen er at elevene skal lære og utvikle seg gjennom estetiske uttrykksformer, som for eksempel rollespill, tegning og bevegelse, i alle fag. Imidlertid synes både estetiske fag og estetisk opplevelse og utfoldelse i andre fag å være marginalisert i dagens utbytteorienterte utdanningspolitikk, og mange lærerstudenter velger bort estetiske fag fra sin utdanning. Mot dette bakteppet er forskningsspørsmålet for denne undersøkelsen: Hvordan kan estetiske uttrykksformer være fruktbare for undervisningen i teoretiske fag på ungdomstrinnet? I denne undersøkelsen er læreres og elevers erfaringer og opplevelser belyst gjennom tre strategisk utvalgte caser i henholdsvis fagene samfunnsfag, matematikk og norsk. Datamaterialet består av observasjonsnotater, filmer og kvalitative intervju med tre lærere og 28 elever. Ved induktiv tematisk analyse av hele datamaterialet ble fravær av stress identifisert som et overordnet tema. Det overordnede temaet er konstituert av to undertema; overskridelse og selvbestemmelse, som hvert på sin måte bidrar til å nyansere det overordnede temaet. Resultatene er i tråd med tidligere forskning på estetiske uttrykksformer i utdanning, og synliggjør hvordan estetisk opplevelse og utfoldelse kan relateres til fravær av stress i teoretiske fag på ungdomstrinnet, noe som kan ha betydning for elevenes helhetlige utvikling og danning i en resultatorientert skole.